Til en begynnelse ...

"Den vesle hunden står fast i den vakreste stand for alt trykkende vilt til jegeren når opp – deretter blir viltet støkket, det dødskutte hentet, det anskutte med største sikkerhet og omhu sporet og apportert -" …….

Slik skriver Rudolf Löns, bror til Edmund Löns, "genopdageren" av den "Den vesle Spion" (Spiönken). som eierne kalte deres små jakthunder for å karakterisere deres arbeidsmåte i sin bok "Hunder - Sport - Ave1 - En begynnerbok". Boken utkom i 1921 og er forlengst slitt i filler av generasjoner av nybakte hundeeiere.

I sin tid som forstkandidat hadde Edmund Löns i 1906 hos lærer Heitmann i Burgsteinfurth funnet noen av de små hundene.

Heitman hadde avlet på samme linje i 40 år og kunne følge den i renavel ytterligere 70 år tilbake.

Forfedrene till disse hunder, vor nåværende Kleiner Münsterländer, KlM, hadde i uminnelike tider vart de såkalte ’brødjegeres’ jakthund. Disse menn hadde jakten som erverv og tjente helt eller delviss till livets opphold på denne vis. For en ringe lønn forpaktede disse jegerne uhyre hede- og mosestrekninger i det nordvestlige Tyskland, hovedsagelig i Westfalen, sluttede så parvis eller flere deres revirer sammen og kunne nu jage så langt øyet rakt. Om sommeren dyrkede de en lille jordstykke, arbeidede i torvemosen eller tog plass som dagleiere. Når etteråret kom, og lindebladene svevede til jorden, da ble de jegere, utrettelige, ivrige jegere, som ikke lo bøssen bli kald. Jakten på småvilt var den gang ikke så utbytterig som i dag; enorme saueflokker befolkede den endeløse heden og ga ikke plass for meget vilt. Bortsett fra Morten Langben var ender i talrike flokker at finne overalt i de mange torveskjær, vannhuller og mosestrøk. Men - hovedviltet var haren, som betalte jaktleien og dessuten kunne den gi et ganske nett overskudd. Hver hare betyd en daglønn. Derfor var det ubetinget disse ’professionelle’ jegeres største bekymring at fa fat i alle anskutte harer..

Det fremgår klart at hedejegerne og andre som drev jakt der, til dette formål måtte have rådighet over overordentlig gode hunder, som for det første dødesikkert kunne finne og reise haren på de vide hedestrekninger, men dessuten var sporsikker, og som omhyggelig og trofast apportør ikke lo noe anskutt vilt tilbake når jaktdagen var forbi. Derfor blev hovedvekten i avlen fra generasjon til generasjon selvfølgelig lagt på egenskaber som finneevne, fast stand og sikker apportering. Det var hva ’brødjegeren’ fordret av sine hunder og disse egenskaber fant han ikke hos noen rase så lykkelig forent som hos de små, lokale langhårede.

På grunn av rasens utbredelse især hos prester og bygdeskolelærere fikk den etterhånden på folkemunne tilnavnet ’den lille magisterhunden’ (Magisterhündlein).

Löns fortsatte sin søken og fant snart noen lignende hunder i området omkring Belen, Reeken, Coosfeld og Hervest-Dorsten.

Til den Heitmann'ske stammen kom således senere de tyngre, mørkere og noe større ’spioner’ fra jaktoppsynsmann Wolberg i Hervest-Dorsten. En av de første var "Caro".

Wolberg hadde i 1907 kjøpt tre hunder, en han og to tisper, av urmaker Heinrich Brüning i Tungloh. Denne stamme kunne føres uavbrutt tilbake til 1860’erne. Han beholdt to av hundene, ’Rino Hervest 36’ og ’Mirzel I Hervest 37’, som var kullsøsknene og stammede fra en paring mellom to kullsøsknene, ’Caro’ og Polly’.

Som de fleste av de stående og ikke-stående jakthunderaser, som vi kjenner og anvender til jakt i dag, kan rasens aner sannsynligvis føres helt tilbake til det 13. og 14. århundre til de Vaktel- og Spaniellignende hunder, som beskrives i litteraturen.

I 1555 omtales således hos Dudley en stående spaniel, og i 1588 omtales navnet Wachtelhund for første gang. Sebitz meddeler at hunden har fast stand og et utmerket søk. Vaktelhunden ble sikkert forløperen for den race, vi i dag kjenner under navnet Kleiner Münsterländer.

Malerier av især tyske, italienske og hollandske malere fra samme perioder gjengiver også under hvis likhet med rasen i dag er umiskjennelig.

Her ses en gjengivelse av et kobberstikk - ’Etter dagens arbeide’ - av Adolf Elberle

(’Illustrierte Jagdzeitung, Leipzig, 1883).

Kleiner Münsterländer blev anerkjent som selvstendig rase i Tyskland i 1912.